Hånballdømming

I psykologi anses beslutninger som den kognitive prosessen som resulterer i et valg av ulike handlingsalternativer. Beslutningsprosessen handler om å identifisere og velge alternativer basert på preferanser og verdier hos beslutningstakeren. Mennesker gjør beslutninger basert på ulike grunnlag og jeg vil i dette blogginnlegget trekke frem en person som må ta viktige beslutninger på relativ kort tid. Vi ser på utfordringer for en håndballdommer.

Gjennom håndballkampen er dommeren en helt avgjørende person – han/hun har i oppgave å bedømme om spillerne følger reglene. En håndballkamp varer i 60 minutter, og for dommeren innebærer dette utallige beslutninger som må tas i løpet av kampen. Beslutningene som blir tatt er ofte avgjørende for resultatet i kampen og dermed av stor betydning for lagene, spillerne, tilhengerne, sponsorer og omgivelsene rundt som for eksempel gamblere som kan ha satt penger på resultatet. 

En håndballdommers oppgave er å holde seg så nøytral som mulig og dømme på en mest rettferdig måte for begge lag. Lagene skal ikke føle at dommeren har favorisert ett av lagene, da har dommeren gjort en dårlig jobb.

Gjennom håndballkampen har i gjennomsnitt et lag ballen (ballbesettelse) i rundt 30 sekunder før det andre laget overtar. I løpet av en kamp vil det bli 2 ballbesettelser i minuttet x 60 minutter = 120 ballbesettelser. Videre kan vi tenke oss at på de 30 sekundene et lag spiller ball vil dommeren måtte dømme 5 ganger. Regnestykket blir 5 avgjørelser x 120 ballbesittelser = 600 beslutninger som betyr omkring 10 mer eller mindre viktige beslutninger i minuttet.

Det å stå overfor oppgaven om å ta 10 viktige og avgjørende beslutninger hvert minutt er utfordrende. På håndballbanen skjer spillet fort og dommeren må ta beslutningen på stedet – han har ikke mulighet til å ta med hendelsen hjem og ta en beslutning i rolige omgivelser. I enhver beslutning som tas er det mer enn ett mulig handlingsalternativ å vurdere. Dommeren må altså observere, persipere, og så ta en beslutning på minimalt med tid. Det er spesielt utfordrende i slike situasjoner hvor handlingen foregår i et høyt tempo å få med seg alt som skjer til enhver tid. Er dommeren uoppmerksom kan dette få konsekvenser for beslutningsprosessen da relevant informasjon ikke blir sett og vurdert. Dette kan resultere i feilbeslutninger og dommeren kan anklages for å ha dømt feil eller i favør mot det ene laget. Det skal nevnes at beslutningene som tas er basert på et lovverk og basert på tidligere observerte erfaringer. Selv om man vet reglene er ikke alle situasjoner like, hendelser kan være i grensetilfellet slik at dommeren må utøve skjønn og ikke minst vil spillerne ofte prøve å lure dommeren til å ta beslutninger i sin favør. Alt dette gjør at beslutningsprosessen er svært utfordrende for en håndballdommer.

Bower (1981) proposed a network model of emotion

Håndballdommeren er også utsatt for et stort press fra omgivelsene undervegs. I sporten er mye følelser involvert. Ofte på håndballbanen blander spillere, trenerer og publikum seg inn i beslutningen som dommeren har tatt. Enkelte kan føle seg urettferdig behandlet, de kan mene at dommeren ikke så hva som egentlig skjedde, eller at dommeren dømmer i favør det ene laget. Reaksjonene mot feile beslutninger kan utrykkes både emosjonelt, affektivt, og gjennom synlig atferd. Dette kan beskrives ut fra Bower (1981) "network model of emotion". 
Bower antok at følelser er representert som noder i et semantisk nettverk. Dersom en håndballdommer er i en positiv stemning, blir en positiv følelse node aktivert, noe som resulterer i aktivering av andre noder som omfatter positivt informasjon. I motsetning, hvis en dommeren er i en negativ stemning, er noder aktivert som inkluderer negativt informasjon. Dommerens humør og følelser kan altså påvirker hvordan han tar en beslutning. I jevne kamper betyr selvsagt det å score mål, eller unngå å slippe inn mål, alt. Spillerne bruker ulike gråsone triks for å få et fortinn til motstanderen som for eksempel ulike emosjoner for å påvirke dommerens beslutninger.

I semifinalen mellom Nore og Tyskland i VM nylig hadde vi en episode hvor strekspilleren (posisjon midt på linjen rundt mål) kastet seg ned på gulvet og begynte å hyle og skrike, og tok seg på ulike steder på kroppen for å demonstrere følelser om smerte og overgrep fra motstanderen. Beslutningstakeren, her dommeren, assosierer det med en kroppstakling og blir manipulert fordi han så at en spiller lå nede helt ved linjen og dømte straffekast til laget med den skrikende strekspilleren. For å gjøre den riktig beslutning i slike situasjoner er det viktig for dommeren å se hele sammenhengen og kunne skille mellom de faktiske hendelsene og følelsene. Dommeren kjenner ikke spillerne og deres atferdsmønster og kan i slike situasjoner ikke bedømme ut fra tidligere erfaringer.

Denne semifinalen endte med ekstraomganger da det stod 27-27 som resultat etter ordinær tid. Stemningen på denne tiden hadde begynte å bli amper og begge lagene hadde fått smaken på seier. Etter å allerede ha dømt i 60 minutter, måtte dommeren dømme nye 10 minutter. I en slik situasjon blir jobben enda mer krevende fordi man er sliten, spilleren er slitne og ofte mer aggressive, og mye står på spill. Da er det spesielt viktig å skjerpe konsentrasjonen, holde hodet kaldt og ikke la seg påvirke av omgivelsene rundt, men fokusere på å gjøre riktige beslutninger basert på håndballens regler.

Dommeren, beslutningstakeren, kan forme forventningene om fremtidige hendelser på banene. Danner man forventninger om resultatet som en håndballdommer er dette svært uheldig for både deltakerne og sporten.

Resultatet i semifinalen ble at Tyskland slo Norge med ett mål. Kampen var altså ekstrem jevn, hvor riktige beslutninger for dommeren var viktig. Derimot, hevdet det Norske laget at de ”ble straffet av dommeren” og at dommeren tok beslutninger som kom til fordel for Tyskland. Det er ofte lett å legge skylden på det eksterne, altså dommeren i denne situasjonen. Det kan jo diskuteres om dommeren egentlig var grunnen til resultatet i kampen, eller om Norge rett og slett ikke var gode nok? Ved å legge grunnen for resultatet over på noe man ikke kan styre selv, dvs skylde på dommeren, beskytter Norge seg selv som lag og deres kompetanse. Noen vil si det er dårlig sportsånd og skylde på andre. Dessverre står dommeren ofte igjen som syndebukk – en person som gjør sitt beste under stort press fra lagene og spillere som gjør sitt for å lure dommeren til å ta feil beslutninger. Og etterpå klager de samme aktørene på feil beslutninger! Hva driver dommeren til denne utakknemlige jobben? Det er en annen historie.